Foto: Oxfam
Når vi haster igjennom den lokale dagligvarebutikken, tenker vi som regel på hva vi skal ha til middag, og sjelden eller aldri på menneskene som har bidratt til at produktene står i hylla. En vesentlig del av maten og produktene vi forbruker i Norge kommer fra alle verdens hjørner. Disse utgjør livsgrunnlaget til flere hundre tusen småskalabønder.
Dette er mennesker som ofte lever i stor fattigdom. Men hvorfor er det slik?
Pakistans risproduksjon er verdt rundt 2 milliarder USD årlig. Likevel lever landets risbønder i enorm fattigdom og jobber under svært dårlige arbeidsforhold. Bøndene mangler ofte de nødvendige tekniske ferdighetene og kunnskapen som kreves for å produsere gode avlinger, noe som resulterer i lav inntekt.
Manglende kunnskap om effektiv vannforvaltning og klimaendringene gjør dem dessuten utsatte for tørke og flom.
En kartlegging gjennomført av Etisk Handel Norge viste i 2018 at Cashewnøttbøndene i Vietnam ofte tjener svært lite på nøttene de produserer. Småprodusentene er nemlig avhengige av agenter, som krever sin andel av prisen. I tillegg mangler ofte bøndene kunnskap om bærekraftig kultivering av både cashewnøttrær og landarealer.
Uten tilgang til nødvendig kunnskap og finansiering er det vanskelig for bønnene å tre ut av dette mønsteret.
Et av FNs bærekraftsmål er å utrydde fattigdom. Fattigdom kan aldri bekjempes hvis noen fortsetter å bli utnyttet. En anstendig inntekt er ikke bare en vei ut av sult og fattigdom, men også en viktig forutsetning for å kunne tilegne seg kunnskap om hvordan jorda kan dyrkes på en måte som er effektiv og som skåner miljøet og klimaet.
Hvordan kan mønsteret endres?
- Det må etableres en bevissthet i hele verdikjeden, sier Julie Haugli Aalnæs, Fagsjef for bærekraftig handel hos Unil. - Det må bli en større bevissthet rund bøndenes situasjon og om hvordan verdikjeden kan bli mer effektiv.
Helt konkret betyr det at unødvendige mellomledd som agenter og oppkjøpere må kuttes. Jo flere ledd det er i produksjonen av en vare, des vanskeligere er det å ha kontroll på hva bøndene sitter igjen med.
Sertifiseringsorganer som Rainforest Alliance og Fairtrade jobber med nettopp dette. De jobber for at bøndene skal få en levelønn. Sannsynligheten for at en bonde får det bedre ved å selge sine råvarer inn i en sertifisert verdikjede er stor. Men hver og en av oss har et ansvar for å holde prisene og etterspørselen oppe ved å kjøpe produkter som bærer en av disse sertifiseringsmerkene, avslutter Haugli Aalnæs.
Se etter Rainforest Alliance og Fairtrade
Ved å velge produkter som bærer symbolet Rainforest Alliance eller Fairtrade bidrar du inn i arbeidet med å dreie de globale matsystemene inn i en mer bærekraftig retning, der unødvendige mellomledd kuttes og der bøndene sitter igjen med en lønn til å leve av.
Når vi rusler igjennom vår lokale dagligvarebutikk hvor hyllene er fulle av produkter, tenker vi som regel på hva vi skal ha til middag, og ikke på menneskene som har bidratt til at produktene står i hylla. En vesentlig del av maten og produktene vi forbruker i Norge kommer fra alle verdens hjørner. Disse utgjør livsgrunnlaget til flere hundre tusen småskalabønder og fabrikkarbeidere. Dette er mennesker som ofte lever i fattigdom og ikke får betalt en inntekt de kan leve av. For Unil er det viktig at alle som bidrar til at vi får produkter i butikkhyllene har gode arbeidsforhold og en lønn de kan leve av. Vi har som alle andre bedrifter med globale verdikjeder en lang vei å gå for å sikre dette for alle, men jobber kontinuerlig med å nå flere og bedre forholdene.
